Det bygges mer fornybart – også i Norge. Fosen Vind er den største vindparken i Europa – og skal produsere 1000 MW. Det er mye strøm. Denne vindparken ble først skrinlagt fordi den ikke var lønnsom med den opprinnelige prosjekteringen, men kom deretter sterkt tilbake etter endrede betingelser, nye investorer, og en avtale med Hydro om kjøp av kraft for lang tid fremover. Stabile rammebetingelser gav altså utbygging. Fortsatt er det flere som ikke er overbevist, kanskje mest fordi vindmøllene kan være en utfordring for en del fugler, og fordi de også er en utfordring for hytteeiere som ikke vil at ting skal endre seg.
Slik jeg ser det, bør fornybar energi bygges ut dersom vi kan bruke det til å erstatte mindre miljøvennlige alternativer, enten hjemme eller borte. I Norge er nesten all kraftproduksjon fornybar, vannkraft er like fornybart som vindkraft. Men i Europa forøvrig er ikke situasjonen den samme – skal vi få til positiv endring her, må vi kunne erstatte kull, olje og gjerne også kjernekraft. Dette kan vi gjøre dersom vi kan eksportere strømmen, eller vi kan bruke den til å produsere ting som kan eksporteres.
En av de “varene” som flyter mest rundt mellom landegrenser i dag er data. Store datasenter krever også store mengder energi til kjøling. Her er vi i en god posisjon i Norge, det er i utgangpunktet kaldt her, og vi har store fornybare ressurser. Vi har også personvernlover som er sånn rimelig fornuftige. Å bygge kraftledninger til Europa gjør vi, men det er grenser for hvor langt unna vi kan eksportere strøm til på grunn av energitap. Data kan eksporteres til alle steder. Vi burde derfor vurdere om vi skal bygge ut enda mer fornybart, og bruke denne strømmen til å bygge ut og drifte store datasenter. Ifølge IBM er 90% av alle lagrede data i verden laget i løpet av de siste årene – og denne trenden vokser ennå. Behovet for effektive og grønne datasenter har derfor aldri vært større.
Mosegrønt skifte 